Jordklode

Vår jord

Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?

Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.

Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.
Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen

– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.
Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.

– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?
Rolf Jacobsen

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

12.06 | 13:31

Tusen takk Wenche. <3 Ja man kan vel si at det har vært min greie i livet til å formidle og lese dikt. Noen ganger til frustrasjon for folk, <3

...
12.06 | 13:23

Tusen takk vakre deg

...
12.06 | 09:11

dette er noe av det nydeligste jeg har hørt. Så ekte nydelig og varmt.Du har en kjmpefin side Tone og masse fine bilder.

...
05.06 | 14:24

Husker deg som tidlig teenåring og du kunne lange dikt utenat! Bla. Øverland og Einar skjæråsen. 🌺. Så diktning har vell vert din greie Tone,, fint å lese 🌷

...
Du liker denne siden